Menighetens historie

Menighetens historie2018-09-12T21:22:23+02:00

Fra utpost til egen menighet

Like etter forrige århundreskifte ble det i Oslo 1. Baptistmenighet, Tabernakelet, uttrykt ønske om å utvide virksomheten til andre steder i byen. En hadde hatt møter flere steder blant annet både på Bjølsen, Sagene og i Nydalen.

Disse nyplantingsfremstøtene holdt frem flere steder gjennom hele det først tiåret av det nye århundre, og i mai 1910 var en arbeidskomite kommet over en eiendom på Vålerenga som kunne være aktuell, og menigheten kom med et tilbud på kjøp av eiendommen i Enebakveien 16. På daværende tidspunkt var eiendommen i bruk som avholdslokale, men fordi leiekontrakten var blitt misligholdt, ble eiendommen bydd frem på auksjon.

Soknepresten på Vålerenga var også interessert i eiendommen til bruk som et Folkets Hus på Østkanten, men Oslo 1. Baptistmenighets tilbud på cirka 14 000 kr på eiendommen ble akseptert i juni 1912.

Den offisielle overtakelse av eiendommen skjedde imidlertid først 12. november 1912. Med i kjøpet fulgte en mindre tregård, som ble satt i stand til utleie så en kunne få inntekter av den. Denne tregården ble etter den store ombyggingen av menighetslokalene på midten av 1980-tallet flyttet og står nå oppført på Folkemuseet på Bygdøy.

En viktig medvirkende faktor til at presset på å finne et nytt sted å utvide virksomheten i Tabernakelet på var at Det Norske Baptistsamfunn den 8, januar 1911 etablerte sitt teologiske seminar i 4. etasje i Tabernakelets bygning, og seminaristene hadde stor virketrang og savnet en virksomhet nær Oslo hvor de kunne ta del i forkynnelsen av Guds Ord.

Allerede ved anskaffelsen av eiendommen på Vålerenga var det virksomhet i gang i Eben Eser, men det var flest fremmede som kom til møtene, og i 1915 ble R. Schouby ansatt som menighetens faste predikant. I denne tiden virket også seminaristene med i arbeidet, og flere mennesker ble frelst, og troende som tidligere var døpt sluttet seg også til menigheten.

Den 13. september 1915 besluttet brødrene i Eben Eser å sende et skriv til Oslo 1. Baptistmenighet hvor de ba om å få bli egen menighet, og menighetsdannelsen fant sted den 19. oktober 1915. Menigheten besto ved stiftelsen av 57 medlemmer.

Viktige virkegrener

Virksomheten i Eben Eser var som nevnt godt i gang før den offisielt ble utskilt som egen menighet, idet arbeidet i søndagsskolen og kvinnemisjonen var blant de første som ble startet opp.

Av andre virkegrener som har hatt stor betydning for menighetsarbeidet kan nevnes:

  • Det  norske Baptistsamfunns (DNB) Kongomisjon, der flere misjonærer fra menigheten har hatt sin tjeneste
  • Flere musikkforeninger og -grupper
  • Ungdoms-, junior- og speiderarbeidet
  • Mannskoret
  • Utpostarbeid på Stabekk og Vestenga

Av alle disse viktige virkegrener i et menighetsliv vil vi nevne søndagsskolen og kvinnemisjonen som har vært i uavbrutt virksomhet like til i dag.

Likeså utpost-virksomheten, spesielt på Vestenga, som har hatt stor betydning for utviklingen like til dagens situasjon og muligheter.

Søndagsskolen

Fra en rapport fra den første tiden fortelles det at 200 barn møtte frem til søndagsskolen hver søndag, og i 1955 leide for eksempel søndagsskolen en buss som hentet barn fra drabantbyen Oppsal til søndagsskolen.

Søndagsskolearbeidet er basalt for å komme i kontakt med de barnefamilier som bor i kirkens nærområde, og menigheten ønsker å komme i gang med en ny satsning på dette området.

Kvinnemisjonen

Kvinnene har i alle år vært svært sentrale og aktive i menighetsarbeidet ved å ta på seg ansvar. I flere år samlet den inn penger til støtte for forstandernes lønn, den har ikke minst gitt støtte til misjons- og evangeliseringsarbeidet, og flere ganger har den gitt til inventar og oppussing av menighetslokalet. Under den 2. verdenskrig samlet kvinnemisjonen seg privat da Eben Eser ble brukt som skole til erstatning for Kampen skole som ble benyttet som soldatkaserne.

Kvinnemisjonen er fortsatt i virksomhet, nå under navnet Formiddagstreffet, idet også menn deltar i samlingene, med stort sett med de samme oppgaver og ansvar som tidligere.

Medlemsvekst og synkende medlemstall

Menigheten ble stiftet i trengselstider under første verdenskrig, men hadde sin sterkeste vekst før, under og i et par tiår etter andre verdenskrig. I de tiårene som har gått etter vekstperioden har dessverre medlemstallet gradvis sunket, og er nå formelt omtrent på samme nivå som i 1915.

Nedenstående oversikt viser menighetens tallmessige fremgang i de første 50 virkeårene:

  • i 1915 var det ved årets slutt 70 medlemmer
  • i 1925 var det 112
  • i 1935 var det 270
  • i 1945 var det 315
  • i 1955 var det 326
  • i 1965 var det 318

Den negative utviklingen i menighetens medlemstall har flere grunner, både eksterne og kanskje ikke minst interne.

Av eksterne årsaker erfarer vi at vi lever i en verden med stadig hyppigere endringer. Det gjelder i naturen, og ikke minst gjelder det i menneskenes små og store forhold. Etter siste verdenskrig har den teknologiske og økonomiske utvikling vært rivende, og det som i dag regnes som sikkert, kan i morgen være ganske annerledes.

En forklaring på det synkende medlemstallet er at befolkningen på Vålerenga som i hovedsak tilhørte arbeiderklassen, og som menigheten hadde rekruttert sine medlemmer fra, bodde på Vålerenga og i de nærliggende boområdene. Mange hadde også sitt arbeid i de nærliggende arbeidsintensive industribedriftene som Kværner og Jøtul, men bydelen hadde også mange mindre bedrifter som mekaniske verksteder og transportforetak.

Etter 2. verdenskrig har industribedriftene flyttet ut, samtidig som også Vålerengas befolkning flyttet ut til de nye boområdene i drabantbyene. Nye mennesker har flyttet inn etter hvert, med helt andre kultur- og familiestrukturer, og menigheten har dessverre ikke greid denne omstillingen og funnet måter å nå ut til de nye beboerne på.

Den eldre del av medlemmene som i sin tid flyttet ut fra Vålerenga har etter hvert blitt mer immobile, blitt syke og falt fra. Et positivt trekk er at det for tiden foregår en betydelig nybygging og etablering av boliger i nærområdene Kverner, Etterstad og Ensjø.

På selve Vålerenga foregår det også en storstilt rehabilitering og modernisering av den eldre boligmassen. Med så mange nye mennesker betyr dette både en stor utfordring, men også en fantastisk mulighet. Det mangler med andre ord ikke på ”nytt land å innta”.

Utpostene

Da arbeidet begynte i Eben Eser i 1912 var det flere venner som kom til møtene fra Stabekk, og da Oslo 2. Baptistmenighet ble offisielt stiftet kom utpost-arbeidet på Stabekk inn i faste former. Eben Esers første predikant R. Schouby flyttet i 1916 til Stabekk, og startet både kongomisjon og søndagsskole der, og i 1923 dannet vennene der egen menighet.

I 1921 var bebyggelsen på Vestenga meget sparsom, og flere baptister kjøpte seg etter hvert tomt og bygget seg hus der. Disse troende vennene var misjonsinteressert og ville samles til kristelige møter i sitt nærmiljø.

Da Eimar Voderup var forstander i Eben Eser startet han opp husmøter der. I tillegg til virksomheten på Vestenga drev Eben Eser også møtevirksomhet på Godlia, Hellerud, Bryn og Abilsø.

I 1953 tilbød Sally og Oscar Olsen menigheten tomt i Vardeveien 62, og menigheten besluttet å konsentrere sin virksomhet der, og nytt kirkebygg og forstanderbolig ble bygget og innviet 30. oktober 1955. Møter og søndagsskole pågikk uavbrutt der helt frem til midten av 1980-årene i forbindelse med den store på- og ombyggingen av kirkelokalet i Eben Eser.

Som et ledd i og konsekvens av disse byggearbeidene ble Vestenga leid ut til Oslo kommune som avlastningshjem for multifunksjonshemmede barn og unge. Inntektene fra dette leieforholdet har bidratt til nedbetalingen av renter og avdrag på ombyggingskostnadene på hele 6 millioner kroner.

I 2008 ble eiendommen overdratt til takst til Oslo kommune, og den kapitalen menigheten fikk ved dette salget har bidratt til finansieringen av den siste oppgraderingen av bygningsmassen i Eben Eser, samt satt oss i stand til å kalle forstander på hel tid igjen.

Navneendring og nysatsing

Som ledd i nå befolkningen på Vålerenga og områdene rundt, har menigheten besluttet å endre navnet fra Oslo 2. Baptistmenighet til Vålerenga Baptistkirke. Dette fordi vi har erfart at begrepet ”menighet” oppfattes av kirkefremmede som ekskluderende.

«Vi tror at Herren skal være med i den satsningen menigheten er kalt til ved denne tidsalders ende ved å gjøre nye mennesker til disipler i det de døpes til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og at de læres til å holde alt Jesus har befalt oss!»